Det var en dag jeg satt på terrassen og hadde voldsom skrivekløe. Jeg skulle skrive en artikkel, og da jeg hadde gjort det, og lest for Esben, sa han: "Dette kunne blitt en hel bok!" "En hel bok, ja," tenkte jeg. Jeg skal skrive bok!

Esben løsnet en tanke i hodet mitt. Jeg hadde trodd at jeg bare kunne skrive korte tekster og kåserier. Men jeg begynte, og det ble raskt flere tekster som hørte sammen. Dyreassistert terapi utfra bruker-ståsted. To nye vinklinger. Jeg følte meg priveligert som hadde fått ideen. Jeg skrev og skrev, og etterhvert måtte jeg sette punktum. 159 sider ble det. I dag kunne jeg skrevet mye mer! Det er ikke usannsynlig at det kommer mer fra min hånd og penn om dette temaet jeg brenner sånn for!

Denne konsulentuttalelsen kom i forkant av utgivelsen til "Med nese for omsorg - hund som terapi" i 2009.

Vurdering av manuskript:

Ellen B. Brodtkorb: Med nese for omsorg: Manuskriptet er skrevet i førstepersonsfortelling (jeg-fortelling). Ellen beretter om sitt liv, om sykdom som hallusinasjoner, stemmer, angst og spiseforstyrrelser, mer om forholdet til Esben, men mest om forholdet til hundene Pippi, og særlig Maya. Hun forteller levende og engasjert om hvordan hun har brukt Maya, og den har bruk for henne, de er avhengige av hverandre, Maya er hennes beste terapi. Forholdet mellom mennesket og hunden er rørende, morsomt og klokt beskrevet. Det er ikke bare solskinn og glede, men og en del problemer. Avsnittene om kurs i hundetrening fungerer utmerket, de er underholdende, men samtidig, som Ellen selv påpeker, har de overføringsverdi! Likeens er innskuddene av små poetiske refleksjoner med på å gi teksten dybde. Jeg har sans for hennes forslag om at psykisk syke bør kunne få hund på blå resept. Manuset er velskrevet, språklig og stilistisk sikkert og velkomponert. I tillegg er forfatteren reflektert og klok.

Konklusjon: Manuskriptet bør selvfølgelig utgis, dette er kvalitet.

Hva mer kan jeg si, enn takk? Og at forlaget sendte meg til Stavanger for å forelese om temaet?

Hunden min, Maya, fungerer som en slags "co-terapeut," og bidrar til å hjelpe meg med min psykiske lidelse og mestringsstrategier. Det har blitt tydelig for meg hvordan Maya virker psykologisk inn på meg. Det er av og til rart å observere meg selv og finne ut hvilken forskjell Maya utgjør ...   Man vet at samvær med hund er spesielt gunstig for helsen. Det skjer faktisk noe med oss, både fysisk og psykisk, når vi er sammen med hund. Man har dokumentert at kontakt med dyr er positivt for helsen. Allerede i 1792 brukte William Tuke dyr som terapi på et asyl for sinnslidende.

Som nyutdannet hundeinstruktør har jeg lært hvor viktig det er å sette velferd i fokus. Med kurs i dyreassistert terapi og en psykiatrisk diagnose med på lasset, er jeg veldig opptatt av at dette med å lytte til førstehåndskunnskap og brukermedvirkning er en viktig og vesentlig del av all helsefaglig utdanning. Man skal vite litt om hvordan det kjennes for den som går med sko som trykker. Man bør absolutt lytte til hva brukeren ønsker av et behandlingsopplegg. Kanskje er det ikke den tradisjonelle psykiatriske tilnærmingsmåten som gjelder som den eneste gode vei mot bedring. Dyrene og vi har vært sammen lenge. De har noe å tilføre til den "vanlige" psykiatrien. En psykiatri som trenger et løft og sterkere støttepilarer. "Med nese for omsorg - hund som terapi" er anbefalt tilleggspensum og innkjøpt ved flere høyskoler. Det gleder meg ...

De som har kjøpt boka mi, har et felles trekk. De er glade i dyr, og de ønsker å ha med dyr i mer av det de gjør, enten det er studier, jobb eller fritid. De ønsker et annet perspektiv, nemlig dyreassistert terapi sett med brukerens øyne. Og derfor er boka anbefalt tilleggslitteratur ved mange utdanningsinstitusjoner. Brukerens stemme skal høres, et nytt felt som dyreassistert terapi kombinert med brukervinkling blir derfor en stemme som må lyttes til. Det er kanskje disse to perspektivene i salig kombinasjon som har gjort boka "Med nese for omsorg - hund som terapi" til inventar i bibliotek over det ganske land.

Jeg hører stadig om personale som tar med seg sin hund på institusjonen de jobber ved. Det er positivt, men det gjelder å få det hele litt mer i system: psykisk helsevern trenger et friskt vindpust. Jeg tror hunden kan spille rollen som den som blåser alt litt ut av det vante perspektivet. Vi har mye å lære av hundene.

 "There is no psychiatrist in the world like a puppy licking your face"

Bernard Williams

Man må vel på et tidspunkt ta spørsmålet om frivillighet og dyreassistert terapi opp på agendaen. Å utdanne en terapeut og et terapidyr koster tid og penger for ekvipasjen. Det er ikke gratis å holde hund, og bak et godt fungerende terapidyr ligger mange materielle og tidskrevende investeringer. Dyreassistert terapi burde bli en lovfestet rettighet og en selvsagt del av et behandlingstilbud, og da MÅ vi ture å anerkjenne denne innsatsen som lønnet arbeid. Hadde du ventet at tannlegen din jobbet gratis for deg, uten å få noe som helst i lønn? Ville du stole på at denne tannlegen drev forsvarlig, hadde ordnet økonomi, etterutdannet seg, kjøpte nytt utstyr for ditt beste? Jeg mener at det er slik vi må betrakte firbeinte helsearbeidere. De skal også ha mat, trening, etterutdannelse og utstyr. Jeg synes helse-Norge kunne sett litt av den viktige jobben frivillige gjør. Og sørget for at de fikk lønn, eller i alle fall en kompensasjon for den glede og det arbeid de nedlegger for andres velbefinnnende. Jeg bare lurer på NÅR det skjer?

Hvordan skal vi nå ut med dette viktige budskapet? Ja, for hundeterapi må ut til folket, og ikke bare holdes innen helsevesenets vegger. Tenk hvor mange som potensielt kunne fått et bedre liv hvis de fikk regelmessig kontakt med dyr! Mennesker som kanskje kan leve et fullverdig liv uten å komme innenfor psykiatriens dører. Hund er forebyggende helsepolitikk. I land som USA og England er dyreterapi utbredt. Hva er det vi i Norge henger etter med?

Grunnen til at jeg spesielt fokuserer på hund på disse sidene, er fordi hunden er det mest domestiserte dyret, det dyret som lever tettest på oss mennesker. Dessuten er det hunden jeg kjenner best. 

Jeg tror vi mennesker har undervurdert dyrenes helbredende effekter ganske så grundig gjennom tidene. Eller kanskje er det kun de siste generasjoner som har "glemt" hvorfor vi en gang temmet hundene: vi trengte en beskytter, en jeger, et flokkmedlem. De hadde en utviklet sosial struktur, og et språk som menneskene etter hvert har lært seg å prøve å forstå. Vi har mye annet felles også. Det er en grunn til at hundene fremdeles "henger sammen med oss." Det må bare frem i lyset, og heldigvis begynner ting å skje!

Dersom du er interessert i å vite mer om dyr-menneske-relasjonen kan du kontakte Antrozoologisenteret i Ås. De holder kurs i dyreassisterte intervensjoner, et fantastisk kurs der du lærer masse om terapi og aktivitet med dyr. For å kontakte meg kan du bruke kontakt-skjemaet.

Som jeg har vært inne på tidligere, er brukermedvirkning viktig. Her ser jeg min misjon.