Alle mennesker trenger nærhet. De trenger å ta på, bli tatt på, kjenne og gi omsorg. Å kunne gi nærhet og omsorg når man er pasient i institusjon, kan være veldig vanskelig og faktisk et stort tabu. Å motta omsorg når man fjerner seg fra verden, kan by på ekstra utfordringer. I en periode av livet der man mer enn noen gang trenger støtte og omsorg, frarøves man retten til dette fordi det ikke ligger innenfor de etiske rammene rundt kroppskontakt mellom ansatte og de som er -utsatte. Utsatte mennesker trenger faktisk nærhet ofte, men man kan ikke gi nærhet som pleier eller ansatt, fordi det bryter med normer.

Så er det også slik, at mange av de som sliter i institusjonshverdagen ønsker å gi nærhet, omsorg og støtte. Føle seg som en ressurs. Og så er det ingen der som kan motta en klem. Det er en ganske sårbar situasjon å takle.

Her tenker jeg meg at hunden kommer inn i bildet. Hunden er ikke så kresen på hvem som koser med den, bare det skjer med dens spilleregler intakte. Bare man ikke bryter uskrevne lover om grenser, så tåler hunden ganske mye. Og nærhet med hund, det å stryke, klappe, kose, ha på fanget, spise sammen med ... det er faktisk ganske viktig, -og, som jeg tenker det, en viktig del av dyreassisterte intervensjoner.

Når man kommer nær, så åpnes "hjertedøren," og man kommer mer i kontakt med de følelsene og tankene som har gjort verden så vanskelig. Så en dyreassistert terapeut må skoleres i å takle sterke reaksjoner. Og hunden må ha et godt hode.

Jeg vil være nær, og ikke "fjern." Jeg vil ha omsorg og støtte når jeg er syk, når jeg har det vanskelig. Mangel på relasjoner som dette er forbundet med økt dødelighet. Så vi må tenke hvordan vi kan dekke pasienters behov for nærhet uten at man blir påtrengende. Hunden er ikke-krevende. Den gir og gir. Og det er en av grunnene til at jeg vil være nær hunder. Nær, ikke fjern! Mer hunder inn i psykisk helsevern!