I en undersøkelse fra 1973 ble psykologer i USA spurt om de inkluderte dyrerelaterte aktiviteter i terapi. Blant de 64% som besvarte undersøkelsen, brukte 21% dyr som hjelpemiddel i terapi.

Aubrey H. Fine skriver i ”Handbook on Animal Assisted Therapy” at hunden er vesentlig for å danne et følelsesmessig gunstig klima, og virker som en slags ”positiv forlengelse” av terapeuten og dennes personlighet og egenskaper. Fine skriver også om hvordan det å holde eller kjæle med et dyr i behandlingen har vist seg å berolige klientene, så disse kan gå inn i mer smertefulle terapeutiske prosesser enn det som ellers hadde vært mulig uten et dyr tilstede.

For mange representerer dyret fysisk velbefinnende, for andre en følelse av trygghet. Det kommer fram at dyret som er med i terapien kan heve livskvaliteten for klienten ved å bringe latter og glede frem i terapitimen, slik at alt ikke lengre er håpløst.

Barker og Dawson peker på at angstnivået hos sykehuspasienter sank da de fikk ha hund med i terapien. Pasientene hadde forskjellige psykiatriske diagnoser.

Hunder med god helse utgjør sjelden en risiko for menneskelig helse. Så er mitt spørsmål: hvordan kan det være forsvarlig ikke å ta med dyrene inn i det terapeutiske rom?

Jeg kan anbefale å besøke: www.azs.no – fagsenter for dyr-menneskerelasjoner, eksperter på dyreassistert terapi og intervensjon.