Noen tanker etter en innleggelse langt tilbake i tid. Berøring og nærhet er et forsømt område, uten at det betyr det samme som at vi har glemt det. Hånden på skulderen. Den stille omfavnelsen, klemmen som er uten ord. Mister vi behovet når vi legges inn på en psykiatrisk institusjon? Alle har forskjellige behov. Så også de psykisk lidende. Noen trenger distanse. Det får de. Det er masse distanse i psykiatrien. Trenger du distanse, så er det å få i en lukket akuttavdeling. Jeg tror distansen ble innkjøpt i store økonomipakninger, og står rikholdig lagret på det mystiske skyllerommet i institusjonene fremdeles. Distanse og bevegelige grenser for hvor langt noen skal bevege seg inn på den lidendes tomt er sterkt fundert. Vi skal ikke komme for nær. Om berøring har en svak stemme, så endte nærhetens engasjement i psykiatrien for enda lengre siden. Nærheten blir erstattet med remmer og medisiner. Det skal ikke holdes rundt. Det skal holdes fast. I mine ører er det to vidt forskjellige virkeligheter. Er de to virkelighetene slik at de må eksistere samtidig? Eller kunne tvangen i visse tilfeller fått en arvtager i nærhet og berøring? Slik intimitet er ikke problemfri, for det er så fort gjort for en pleier å krenke den enkeltes sårbare, personlige sone.

Kan man tenke kontakt med dyr i en slik kontekst?

Behovet for nærhet kan ikke pakkes vekk. Det er helt nødvendig å få oppleve nærhet. Som spedbarn ville vi dødd uten våre foreldres berøring. Berøring er bekreftende. Berøring åpner for den ikke-verbale kontakten. Den som bekrefter oss, at vi er den vi er, utenom det vi sier og gjør.

Det er så uendelig mange ord. Og hele tiden skal ordene skrives ned, refereres i den store permen som er mitt liv for øyeblikket. Øyeblikket som er måneder. Jeg sitter på rommet mitt. Jeg er fortvilet. Tårene strømmer stille. Ingen ser meg. Før jeg går ut til miljøkontakten og ber om beroligende medisin. Hun smiler, et bekreftende svar. Så sendes jeg tilbake til rommet mitt med et engangsglass fylt av vann og en tablett inneholdende 5 mg diazepam. Jeg hadde egentlig trengt en klem, men miljøkontakten har det travelt med de andre pasientene som er hennes ansvar denne søndagsformiddagen.

Det er en grunn til at nærheten er hermetisert. Når man er sårbar, skal man slippe å bli invadert i sin personlige sone. Men avstanden, -er den bedre? Den er lettere å lykkes med. Den er et godt kort å ha i ermet. Men det som er trygt, det som nesten alltid gir et litt over gjennomsnittlig resultat, kan aldri sammenlignes med spar ess. Det er så mange kortstokker på en institusjon. Men noen holder klokelig disse spar essene utenfor spillet. Trenger vi spar essene? Så lenge ingen vinner, er det heller ingen tapere. Eller er det det? Er det dem som hadde trengt en garanti for at livets spill skulle fungere som i bruksanvisningen? Flest mulig seksere på yatzy-terningene?

Inne i institusjonen er kjærlighetens strykende hånd hermetisk pakket vekk. Hånden som stryker en stille over hodet når psykosen herjer innenfor, den er borte. Savner den masse. Savner mine egne grenser. Jeg er langt hjemmefra, og lurer i mitt stille sinn hvordan jeg kan ”tilbakeføres” til samfunnet når dette er så langt unna. Her er livet ensomt og fylt av smerte. Nærheten kommer til meg i en vag skygge på morgenmøtene. Det vil si, ikke i helgen. I helgen har man ikke behov for bekreftelsen som de ukentlige legesamtalene er, de som kunngjøres på morgenmøtet mandag klokka 9. Jeg tror jeg er innenfor meg selv i et veldig tykt skall. Sist gang noen var borti meg, unnskyldte vedkommende seg. Hun var bare på vei forbi da hun strøk inntil meg i et feilgått skritt. Jeg er alene. Alene her.

 Hvordan løse nærhetens gåte? Hvorfor skal vi bevege oss bort fra det som har fungert rimelig bra i lang tid?

For en tid tilbake slo man barna sine som en del av oppdragelsen. Det gjør vi ikke lengre. Tiden har forsynt oss med ny og bedre kunnskap om hvordan skape gode samfunnsborgere av våre håpefulle.

Holder psykiatrien igjen ny kunnskap om hvordan vi behandler våre sårbare sjeler? Eller er det hele et spørsmål om ressurser?

I overgangen mellom to regimer, vil det hevdes å være mulighet for at det oppstår anarki-lignende tilstander der ingen vet helt hvilke regler og føringer som gjelder.  Vi har da behov for klare stemmer som kan veilede oss inn i en ny tid. En ny tid for psykiatrien. En tid der et tilbud om dyreassistert intervensjon er en like stor selvfølge som det medisiner er. Det er ikke sikkert det fungerer for alle. Men ingen har nevnt det som en mulighet at vi skal ha kun én medisin på markedet, og satse alt på at den fungerer bra for alle? Dyreassisterte intervensjoner legger til rette for en annen tilnærming til problemer av psykiatrisk art.

Jeg savner Maya. Maya som borer hodet sitt i fanget mitt og Maya som slikker meg i fjeset. Maya som blåser i min såkalte psykose. Det er det de kaller tilstanden min her. Maya hadde forstått at jeg egentlig bare er lei meg. Maya ville tatt meg med på tur, hun ville gjort et eller annet merkelig for å få meg til å le. Og så hadde jeg tatt henne inn til meg, og strøket den sorte, krøllete pelsen hennes, og tenkt; at nå, nå trenger den pelsen en gjennombørsting. Den er jo full av floker! Jeg må ut herfra. Maya trenger meg der ute.

Dyreassisterte intervensjoner er en selvfølge i mange andre land i verden, og i England har man hund på blå resept i enkelte områder. I USA er det organisasjoner som jobber med utdanning av terapihunder. I mange land har forskere kommet frem til positive resultater i prosjekter med dyr og psykiske lidelser. Rapporter om økt trygghet, mindre tilbaketrekning, større motivasjon for terapi og redusert angst burde få norske helsemyndigheter til å åpne øynene. Norge er blant de landene i verden som bruker mest tvang i psykiatrien. Hvorfor? Kanskje fordi vi ikke klarer å skape den motivasjonen som brukerne trenger for å komme videre i sin prosess. Vi klarer ikke å jobbe frem, så vi holder igjen og bruker tvang når brukeren viser truende oppførsel. Vi straffer.

Med dyr jobber vi med forsterkning. Å forsterke en atferd vil si å gjøre noe som sannsynliggjør at samme atferd vil forekomme igjen.  Og man straffer på helt andre måter. Tenk deg at du jobber med en spekkhogger. Den har ekstreme krefter. Den kan drepe deg på 1-2-3. Da sparker du den ikke hvis den viser inadekvat oppførsel. Nei. Du venter til den gjør noe du liker. Og da gjør du noe for spekkhoggeren i gjengjeld. Da kommer ord og uttrykk som gjensidig respekt og brukermedvirkning virkelig til sin rett. For da er det virkelig respekt og innflytelse som gjelder. Når psykiatrien forvalter ressursene på en bærekraftig måte, er det tid for psykiatriens brukere til å svømme i de blå hav.

Ikke for å sammenligne psykiatriske pasienter med spekkhoggere. Men jeg tror virkelig at psykiatrien har noe å lære av dyretrening. Vi må tenke belønning-belønning-belønning. Det vi får tilbake er relasjon-relasjon-relasjon. Mange har prediket om viktigheten av relasjon hos psykiatriske pasienter, men vet vi hvordan vi bygger den? Relasjonen?

Jeg svømmer tilbake til spekkhoggeren min. Fordi den er et enormt, mektig og potensielt farlig dyr, behandler vi den med ærefrykt. Vi sørger for at alle dens behov dekkes, har vi den innesperret. Vi gir den mental stimulans, vi sørger for at den får fysisk utfoldelse, vi forsikrer oss om at den får boltre seg med artsfrender. Blir den syk, får den ekstra medisiner og ekstra tilsyn. Er vi like snille mot medmennesker når vi sperrer dem inne? Er det noen særskilt grunn til ikke å gi det samme til psykisk lidende som til en spekkhogger? Du spør kanskje om sammenhengen og relevansen eksempelet mitt har. Samtidig spør jeg deg om hvordan media dekker en kriminell handling begått av en psykisk lidende, sammenlignet med spekkhoggeren i Atlanteren, den som døde i forrige uke av en infeksjon? Det ene slås stort opp, det andre forbigås i stillhet. Vi får vel neppe vite om det siste? Når vi har dyr i fangenskap, behandler vi dem som konger. Når mennesker holdes innesperret, er de prisgitt et stort system som kanskje ikke en gang har et enerom å tilby på institusjonen? Uten å tenke langsiktig, gir vi masse medisiner, og håper vi kan skyve vedkommende til neste avdeling så det ikke blir overbelegg på egen ”tomt.” Så havner det sårbare individet ute på gaten, gjør noe kriminelt, og sperres inne igjen. Denne gang på en forsterket, sikker enhet. Uten kjærlighet.

Spekkhoggeren som svømmer i frihet i havet, hører vi lite om. Før vi sperrer den inne. For å temme den. Da har man verdens dyreaktivisters blikk på seg mens man definerer og manifesterer ordet dyrevelferd. For dyret skal behandles ytterst varsomt mens det befinner seg i vår varetekt.

Dyr og mennesker bør behandles likere. For vi har levd lenge sammen. Det finnes masser av dyreaktivister, og takk og pris for dét. Mitt spørsmål er om ikke mennesker ”i fangenskap” skal få de samme rettigheter, den samme belønning for god innsats, samme tilgang til goder når de samarbeider? Hvis det er mangel på belønninger og goder i psykiatrien, så skjønner jeg hvor problemstillingen med tvang og overbelegg kommer fra.

Behandler du dyr med straffebaserte metoder, blir du uglesett blant atferdsspesialister. Vi kan ikke lære noe nytt ved hjelp av straff. Det sier læringsteoriene oss. Det kommer ikke frem noen ny atferd. Det er vel det vi egentlig ønsker oss, og samtidig sperrer vi mennesker inne. Lite korresponderende, og veldig utbredt, dessverre.

Det eksisterer knapt berøring i institusjonene i dag, med noen positive unntak. Når ble jeg som psykisk syk separert fra mine behov for å bli rørt ved? Rørt ved. Der starter læringsveien. Fordi det idet det oppstår kontakt mellom to levende vesener, blir lagt grunnlaget for kontakt. Alle som har hund vet hvor viktig kontakten er for all trening og innlæring. Vi trener masse på det. Til og med når hunden er utagerende, jobber vi med kontakten. Fordi kontakt er grunnlaget for alt samarbeid.

Vi er jo egentlig dyr alle sammen. Finner vi, hvis vi gir det lille ekstra, ut hva som tenner motivasjonens og håpets lys hos den enkelte? Det handler om å tenne lys i mørket. Når alt er sort rundt én, så skal lyset skinne med glødende intensitet. Kanskje hører man lyden av tassende poter i skyggen rundt lyset. Mennesket og dyrene har vært sammen i mange tusen år. Vi kan ikke rives fra hverandre igjen. Vi passer dessverre for godt sammen.