Tore Toender, ABCNYHETER, februar 2008.

Toender skriver videre at ordet vi liker å bruke så ofte, er satt sammen av de tre ordene empati, power (makt/kraft) og mental (sjel, sinn), og at ordet brukes om mobilisering til selvutvikling og vekst. At vi gir utfordringer den enkelte kan mestre, slik at det stimulerer til utvikling.

Å sette i stand til er empowerment og livskvalitet for brukeren. Slik tenker jeg, i det ideelle, og slik tenkes det rundt omkring i psykiatrien, tror jeg. Men hva er det egentlig vi setter i stand til, sånn egentlig? Og hvilke krefter er det vi skal spille på lag med? Et moteord blir lett til et ord uten innhold, eller med så mye innhold at det blir vanskelig å definere. Hvordan praktiseres idealene som ”bor” i empowerment-begrepet? Hvordan får vi til økt indre vekst og bedre kontroll over eget liv?

Spør du meg, så spør jeg deg. Hva jeg har lært disse 3 månedene? Jeg har lært at det er viktig å komme til personalet hvis jeg har det vanskelig. Jeg har lært at yoghurt er en ressurs som kveldsvaktene forvalter, og jeg har lært noe veldig vesentlig, nemlig at kveldsmedisinen utdeles på vaktrommet klokka 21. Jeg skulle så ønske at noen hadde lært meg hvordan jeg takler psykosen når alle helsefolka har gått hjem for dagen, og jeg er alene hjemme med panikkangst! Ikke drikk alkohol når du tar medisiner, har jeg lært. Jeg skal aldri røre et glass vin mer i hele mitt liv. He-he. Hvem lurer hvem, her? Gjør det meg lykkelig? Neppe.

Å bli flinkere til å sette i stand til livet, ikke bare dagens gjøremål på sykehus eller i institusjon må jo være målet for de som jobber i optimismens tegn. En dag skal man forhåpentligvis ut til virkeligheten, og da er enkelte ting greit å kunne på forhånd, slik at den som skal skrives ut lykkes og mestrer. Vi må ha riktige krav og forventninger til den som skal motta vår hjelp. Og det kan være nyttig å tenke på om det vi er i ferd med å gjøre, er viktig, og hvorfor. Har vi bruk for å lære om yoghurtens lokasjon og åpningstider på kjøkkenet? Noen vil utvilsomt ha det, noen vil utvilsomt være best kvalifisert til å la læringen ta plass i de små ting. Men det går ikke å stille lave forventninger til alle. Det er å overse og undervurdere den relativt oppegående, plagede sjel.

Vi skal jobbe for at pasienten skal hjem, og vi har visse rammer for å starte ferden mot utskrivning. Hvordan kan vi styre med opplevd empowerment for pasienten? Vi må sette i stand til de små ting, og samtidig ha store nok ambisjoner.

Sjansene for at hunden gjør det riktig i en øvelse, skal ligge på 80-90 prosent, sies det om hundetrening. Den skal ha stor sjanse for å lykkes, så den kan oppnå det den jobbet for, nemlig godisen eller leken. Noe som engasjerer. Meningsfylte belønninger er verdt sin pris. Belønninger som ikke fører til en sannsynlig gjentagelse av atferd, fungerer ikke som annet enn en twist etter maten, og må skiftes ut om den skal være noe annet enn overflødige kalorier.

80-90 prosent sjanse for å lykkes. Det er ganske mye. Sender vi pasienter hjem med samme odds? Hvor mange av de som hospiterer akuttposten returnerer med forverret situasjon to uker senere? Venter vi automatisk vedkommende i retur om 2 uker, ja, da må vi gjøre noe med situasjonen slik at pasienten mestrer det å være hjemme. Justering av krav, å heve og å senke. Dynamikk og omprogrammering. Fleksibilitet. Nøkler for å lykkes, ikke bare for pasientens del, men for psykiatrien som system.

Hva skal pasienten, som ikke lengre er pasient, kunne før hun eller han blir sendt tilbake til hjemstedet?  Visst kan vi begynne med rutiner. Vi kan lære den enkelte at vaktskiftet kl 21 er et signal om noe kjemisk viktig, nemlig medisiner. Og vi kan betinge det så det sitter som støpt. På vaktrommet.

Det neste spørsmålet er hvor lang tid den enkelte bruker på å lære seg denne sammenhengen. Allikevel er det lett å glemme generaliseringsbiten. Den ”atferden” som pasienten kan på sykehuset, forsvinner kanskje helt på hjemmebane, for her har det aldri foregått noe trening. Hvis du spør meg om jeg synes det er naturlig og rettferdig, så vil jeg stille et spørsmål i retur: hvis du lærte hunden din en middels vanskelig, lite motiverende øvelse hjemme i stua, og så forventet at den kunne gjøre akkurat det samme på kommando mens dere sto i en overfylt T-bane-vogn, tror du den ville gjort det samme som det den aldri var særlig motivert for hjemme i stua? Og selv om svaret gir seg selv, egentlig, hvis du spør psykiatrien om det samme, ville vedkommende sett og trukket parallellen? Om svaret er ”nei,” så er det pga økonomi. Eller prekær plassituasjon. Vi bor i Norge. Og folk ligger bak skjermbrett på skjermet avsnitt …

Tilbake til generalisering. Er det mye å forvente at vi straks skal lykkes med en atferd som vi til nå har trent på ett, og bare ett, sted? Når vi tar i betraktning at vi snakker om pasienter som har hatt og har det meget vanskelig og smertefullt skal hjem til seg selv og klare å møte medisinspøkelset med liten motivasjon som eneste bagasje? Som hundeinstruktør ville jeg sagt; ”drøm søtt!”

Det var jo ikke jeg som bestemte meg for at jeg skulle ta de medisinene. De gjør meg trøtt og tung i kroppen, jeg orker nesten ikke gå og legge meg, jeg må jo stå opp igjen, for svarte! Og da venter nye medisiner, jeg vet ikke om det er så viktig at jeg tar dem når de allikevel har så mange bivirkninger. Jeg klarer nesten ikke skrive mer, for jeg er blitt så fordømt skjelven. Og jeg som er så glad i å skrive. ”Du tar dem mot psykose,” sa legen. Men hva vet han om hva som er mest plagsomt: de underlige tankene mine, som han påstår at jeg har, mot en avsindig trøtthet og hender som ikke klarer gripe rundt et glass juice (som jeg jo allikevel må ha for å svelge de idiotiske pillene)?

Når jeg trener hund er det noen elementer som er vesentlige. Først må jeg jobbe med motivasjonen til hunden. Få den til å jobbe sammen med meg, ha det gøy og kose oss. Jobbe med positiv stemme, godbiter og verbal belønning. Så kan jeg begynne å se etter atferder som kan utvikles til den ferdige atferden, målatferden. For å komme dit bruker jeg tid. Jeg bruker masse godis. Læring skal være gøy! Når vi er motiverte, blir atferden mye bedre enn med null motivasjon. Motivasjonen til hunden er avgjørende for om den ferdige øvelsen blir sprudlende full av livsglede og ekte jubel etter å jobbe.

Så spør du: hvordan kan du sammenligne en psykiatrisk pasient og en hund? Er ikke det etisk betenkelig?

Mitt svar er enkelt. Når så du sist topp motivasjon for å ta medisiner kl 21 hos pasienten din? Pasienter tilbys dårligere kår enn hundene våre, og skal av den grunn yte mer? Er det dét vi kaller menneskeverd og tilbyr de mest sårbare blant oss? Det henger ikke særlig godt sammen. Kan vi skape gode motivasjonelle og relasjonelle betingelser hos hundene, så bør vel et hvert etisk velsammenskrudd menneske også ha forståelse for at vi ber den psykisk lidende utføre et kjempearbeid (for det er ”jobbigt” å gjøre ulystbetonte ting, -som for eksempel å ta medisiner) for absolutt null verdi, ja da går kanskje hele medisinregnskapet i minus?

Hva kunne vært nyttig å lære på sykehus eller i institusjon? Hvis jeg hadde fått spørsmålet ville jeg forundret meg over at det ble stilt. Så ville jeg smilt, eller til og med ledd. Hva er viktig å lære? Jeg tror jeg vil påstå at læringsprosessen er viktigere enn målatferden. Det å lære, det å mestre, å lykkes med hva jeg gjør. De fleste synes læring er ok, hvis det virker matnyttig, det er gøy og man har en mulighet til å lykkes og mestre situasjonen. At den man lærer fra har evne til å skape en god relasjon.

Alle snakker om betydningen av relasjoner og gode rammer. Kan vi ture å justere på etikken til fordel for resultater? Når så mange psykiatriske pasienter skrives ut for å bli pasienter på ny kort tid senere, har da strategien vår lyktes? Mitt svar er ”nei.” Når ting ikke lykkes i livet mitt, prøver jeg å endre på dem. Endre noe. Se om en justering av kriterier, tilnærmingsmåte eller forsterkere kan endre resultater.

Så hvis jeg skal oppsummere: