Alle mennesker trenger nærhet. De trenger å ta på, bli tatt på, kjenne og gi omsorg. Å kunne gi nærhet og omsorg når man er pasient i institusjon, kan være veldig vanskelig og faktisk et stort tabu. Å motta omsorg når man fjerner seg fra verden, kan by på ekstra utfordringer.

Noe av det fineste jeg vet er relasjonen jeg har til hundene mine. En relasjon preget av ro, trofasthet, respekt og anerkjennelse, lek og nærhet. Det er viktig for meg å bygge relasjoner og det er ofte enklere å skape relasjoner til dyr enn til mennesker. Dyr-menneske-relasjonen regnes for å være et "enklere puslespill" enn menneske-menneske-relasjonen. Og når man tenker på hvilken rolle ordet relasjon har i psykoseforståelse, så er det enkelt å forstå hvorfor jeg er så knyttet til, og glad i, hunder. Denne artikkelen handler om hund, psykose og relasjon.

Hunden er som nevnt en god relasjonsskaper, og den bygger broer mellom en som lider og verden rundt ved å lette relasjonsarbeidet. Hunden krever ikke at man skal være "perfekt," den er glad i deg for den du er, så lenge du oppfører deg ok mot den. Hund har en annen effekt som også er bra for de som sliter med psykose. Hund er en fin måte å realitetsorientere på, og da særlig gjennom lek.

Jeg var en gang deltaker på et hundekurs. Før selve kurset startet, ble jeg stående og prate med en ung kvinne. Vi snakket om forskjellige hundetreningsfilosofier, og jeg ble klar over mitt ståsted. Den unge kvinnen sa: "Jeg har ikke tid i hverdagen til å trene hunden min positivt. Jeg må sette den på plass, for ellers blir den nok en ting som bremser livet mitt."